Galaterbrevets innledning

Hilsen
1 Paulus, apostel, ikke utsendt av mennesker eller ved noe menneske, men av Jesus Kristus og av Gud, vår Far, som reiste ham opp fra de døde – 2 jeg, Paulus, og alle mine søsken her hilser menighetene i Galatia: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus, 4 han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i. 5 Ham være ære i all evighet! Amen.

• Hilsenen (v.1-5) som brevet begynner med gir det gyldighet fordi Paulus er apostel. 
• Som i andre brev hilser han dem nåde fra Gud og Herren Jesus Kristus. Fordi Jesus sonet syndene deres er de fridd ut av den onde tiden de nå lever i. Dette signaliserer at menigheten lider og hva det vil si kommer fram i de neste kapitler.

Galaterbrevets første kapitel sier nesten ingen ting om årsaken til at Paulus har skrevet det og sendt det til menigheten. Mesteparten av innledningen er en hilsen og en begrunnelse fra ham for at han er apostel. Det vil si det nødvendige for brevets verdi. Men det sier også hva som er avgjørende for den kristne tro. Nåde og fred er det fordi Jesus ga seg selv for våre synder.

Hva mener Paulus med at Jesus Kristus "ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i"? Er oppstandelsen etter at Jesus ga sitt liv så selvsagt med i bildet at Paulus ikke trenger å nevne den? Vil det si at for den kristne er oppstandelse her allerede? Hva menes med "den onde tiden vi nå lever i"?  Hvis ikke spørsmålet kan forklares slik jeg antyder, må "Jesu ga seg selv" gjelde alt ondt, og "synder" vil si alt ondt. Men er alt ondt våre synder (v.4)?

Bare ett evangelium
  6 Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, 7 men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. 8 Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han! 9 Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han! 

• Paulus hevder at Kristi evangelium som Gud har kaldt menigheten til seg med, har de vendt seg bort fra, og forbanner de som har ført dem dit (v.6-9).
• Dette poenget er tema for hovedsaken i galaterbrevet og Paulus tar det grundig opp i de fire kapitlene som følger. De andre apostlene krever at ikke bare evangeliets budskap er avgjørende for en rett tro, men også jødiske riter, først og fremst omskjærelsen, men også jødiske lover.

Paulus' apostelkall
10 Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener. 11 For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. 12 Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg. 13 Dere har jo hørt hvordan jeg tidligere fór fram som jøde, hvor voldsomt jeg forfulgte Guds kirke og forsøkte å utrydde den. 14 Jeg gikk lenger i min jødedom enn mange jevnaldrende i mitt folk og brant enda sterkere av iver for overleveringene fra fedrene. 15 Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet 16 å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds. 17 Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til dem som var apostler før meg. I stedet reiste jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus. 18 Først tre år senere dro jeg opp til Jerusalem for å få vite mer av Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager. 19 Noen annen av apostlene traff jeg ikke, unntatt Jakob, Herrens bror. 20 Gud vet at det jeg skriver til dere, ikke er løgn! 21 Så dro jeg til Syria og Kilikia. 22 Menighetene i Judea, de som er i Kristus, kjente ikke meg personlig. 23 De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, forkynner nå selv den troen han prøvde å utrydde. 24 Og de lovpriste Gud på grunn av meg.

• Begrunnelse for seg som apostel (v.10-23; jf. 1,1f) som skal forkynne evangeliet. I alle brevene hans har innledningen dette med. 
• Jesus Kristus åpenbarte seg for ham og det er hans viktigste begrunnelse, (v.12). Hva enn mennesker  måtte mene er han overbevist fordi det er Jesus Kristus som har gitt ham oppgaven.
•  På tross av sin fortid overfor de kristne, mener Paulus likevel at han allerede som foster ble utvalgt for å forkynne evangeliet(v.13-16)
• Paulus hadde ikke forbindelse med de andre apostlene, dvs. Peter og Jakob, før tre år etterpå (v.17-20).
• Menigheter han traff der lovpriste Gud for ham, kanskje spesielt fordi han før var deres farlige fiende (v.21-24).

Med andre ord innleder Paulus også dette brevet med å forkynne det helt avgjørende i den kristne tro, nemlig hvem Jesus Kristus er, og han forteller oss hvem han selv er. Viktigst er evangeliet og dernest at han som bekrefter det er apostler som Jesus har kalt.

Kapitel 2 tar så opp hovedsaken i galaterbrevet. Det er innlegget til "hedningenes" apostel når han og de jødiske apostler er uenige om omskjærelse skal kreves også av kristne som ikke er jøder.

Kolossernes troskonflikt

Brevet til kolosserne 1,1-3,12

Paulus' reaksjon på innflytelse av andre religiøse retninger

"For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede" (Kol 2,3)


http://www.youtube.com/watch?v=AgYguIi7fMI&feature=rellist&playnext=1&list=PL3DD3AC25ABE12ED5

• Guds ords mysterium contra grunnkreftene i verden
  

• Mysteriet er utgangspunktet for de kristnes budskap, dvs. 1,26.28 "det er mysteriet... som nå er blitt åpenbart... Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus" jf. 1,25-28. 
• Paulus har fått forvalteroppgaven fra Gud: Gjøre Guds ords mysterium kjent.
• 1,26f skjult før, men nå åpenbart for hans hellige; mysteriet for folkeslagene, Kristus er blant dere, håpet om kjærligheten; 2,22 ...og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus.
• 2,3 "For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede." 

• Kunnskap om Guds vilje v. 9 - visdom og  innsikt om Gud og Jesus Kristus

• jf. v.28 visdom, 2,2 kunnskap, 3 innsikt, 7 tro dere er opplært i, innsikt gir Ånden v.9; 
• i motsetning til: menneskers "skikker"  men er heller en fare - de har ingen verdi for troen: 2,8 menneskelige overleveringer mm.16.18 høytider. 20-23 mange regler om mat og kroppslig fornektelse. 

• Jesu Kristi fylde, kraft, makt, kamp, seier, forsoning og tilgivelse

• Lovprisning (1,15-20) viser hvem Kristus er. Han er Guds bilde, er fra evighet av, med i skapelsen, er hodet i Kirken, forsonte Gud med menneske ved sin død, den første som er stått opp fra de døde og har hele Guds fylde. 
• 1,11 Kraften fra hans herlighet; 13 fridd oss ut av mørkets makt og inn i sin elskede Sønns rike; 15ff; før alt det skapte, i ham, ved ham og til ham er alt blitt skapt; 29 kamp i hans kraft; 2,14f korsfestelse og oppstandelse ...seierherre mot makter og åndskrefter 
• 1,14 tilgivelse for synder;  20-22 forsoner alt med seg selv, Kristus skapte fred da han led døden i sin kropp av kjøtt og blod  

• Faren for innflytelse av annen kunnskap, innsikt og overbevisning enn det som baserer seg på Jesus Kristus. 

• Andre retninger er visdomslære og bedrag fra mennesker og andre religioner. Med grunnkreftene i verden (2,8) betegner makter som ble dyrket i hedenske religioner.  Selvfornektelse, engledyrkelse, syner og skryt sikter til hemmelige riter i greske religioner (v.18)
• Det siktes også til jødisk sabbatspraksis, festkalender (2,16) og deres religiøse regler for maten (v.21).
• 2,8 visdomslære, tomt bedrag stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden - contra: 9 i hans kropp bor er hele guddomsfylden;
• 16f kristne skal ikke la seg dømme  mht mat, høytider, m.m.
• 18ff selvfornektelse og engledyrkelse  - contra: "når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden"
• 20-23 grunnkreftenes bud og menneskelig fromhet, mishandling av kroppen, "ta ikke", "smak ikke", "rør ikke"...

• Paulus svar: "er dere da reist opp med Kristus, så søk da det som er der oppe..."(3,1)

• Søk heller hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd, leve som Kristus, la det jordiske i dere dø (3,1f.5ff) hor, urenhet, lidenskap, ... ikke annet enn avgudsdyrkelse. Vil det si "grunnkreftene"?
• "Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri. Nei, Kristus er alt og i alle(11)...Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, (11f)"

• 2,12 "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde". 
  

Hilsen
Kapitel 1
Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus 2 hilser de hellige i Kolossai, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far! 

Takk og forbønn
  3 Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. 4 For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige 5 på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet 6 som er kommet til dere. Som i hele verden ellers har evangeliet båret frukt og utbredt seg også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte Guds sanne nåde å kjenne. 7 Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. 8 Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden.

9 Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. 10 Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. 11 Kraften fra hans herlighet skal gi dere styrke, så dere alltid er utholdende og tålmodige. Med glede 12 skal dere takke Far, som satte dere i stand til å få del i de helliges arv i lyset. 13 For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. 14 I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene.

Skapelse og forsoning ved Kristus
15 Han er den usynlige Guds bilde,
den førstefødte før alt det skapte.

16 For i ham er alt blitt skapt,
i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere,
makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.

17 Han er før alt,
og i ham blir alt holdt sammen.

18 Han er hodet for kroppen, som er kirken.
Han er opphavet,
den førstefødte fra de døde,
så han i ett og alt kan være den fremste.

19 For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,

20 og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv,
det som er på jorden, og det som er i himmelen,
da han skapte fred ved hans blod på korset.

21 Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. 22 Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. 23 Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.

Lidelser og tjeneste for menighetene
24 Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. 25 Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av den forvalteroppgaven Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, 26 det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. 27 Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! 28 Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus. 29 For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke.

Kapitel 2
Jeg vil at dere skal vite hvor hardt jeg kjemper for dere og for dem i Laodikea, og for alle de andre som ikke har møtt meg ansikt til ansikt. 2 Jeg ønsker at de skal få nytt mot i hjertet, bli knyttet sammen i kjærlighet og få hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus. 3 For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede. 4 Dette sier jeg for at ingen skal lure dere med sine overtalelseskunster. 5 For selv om jeg ikke er hos dere med kroppen, er jeg hos dere i ånden, og jeg er glad for å se den orden som rår hos dere, og den fasthet dere viser i troen på Kristus.

Kristi fylde og dåpen
6 Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham, 7 vær rotfestet i ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud! 8 Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus. 9 For i hans kropp bor hele guddomsfylden, 10 og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden. 11 I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender.  Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse da dere kledde av dere den kroppen som kjøttet har makten over. 12 For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde. 13 Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. 14 Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. 15 Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset. 

Mot falske menneskebud
16 La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. 17 Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus. 18 La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker, 19 og holder ikke fast på ham som er hodet. Men ut fra ham vokser hele kroppen og blir støttet og holdt sammen av sine ledd og bånd. Da vokser den slik Gud vil.

20 Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som 21 «ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? 22 De gjelder jo ting som er ment til å brukes og forgå. Alt dette er bare menneskers bud og lærdommer. 23 Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre kjøttet tilfreds.


Kapitel 3
Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. 2 La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. 3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 4 Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham. 5 La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse...  

12 Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige,..17 Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

Den rike mann, Lasarus, mosebøker og profeter

Lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19-31)

19 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20 Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
22 Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23 Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 24 ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ 25 Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26 Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ 27 Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28 til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ 29 Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ 30 Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ 31 Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

Temaet for søndag (21. s. i treenighetstiden) er ikke så enkelt å si presist hva det er, men i alle fall har det å gjøre med å være omsorgsfull og se på seg selv som et ansvarsfullt menneske. Og på et eller annet vis har det også med Mosebøker og profetene å gjøre. Fra 5 Mos 15,7-11 får vi råd om i tanker, ord og gjerning å vise omsorg, tilgivelse og medynk for de som er fattige, enten det gjelder økonomi eller helse. 1 Joh 3,16-18 viser Johannes til Jesu fullkomne kjærlighet, ja, han ga livet for dem, og Johannes gir menighetslemmer råd om å ha han som eksempel for et liv som gir sitt ytterste for søsken.

Hva så med prekenteksten, Luk 16,19-31? Lasarus og den rike mann er begge døde, Lasarus på fanget til Abraham og den rike mannen i den evige pine. Her vil han ikke være, men Abraham sier til ham at der vil han heretter være. Begrunnelsen var hans umenneskelige måte å være på  da han levde i møte med fattige og lidende mennesker.

Så håper den rike bonde at selv om han ikke blir sluppet ut av pinestedet, så kan han gjøre det som er mulig for at i alle fall brødrene hans ikke kommer dit. Hva sier Abraham så? Jo, at de hører jo ikke på Moses og profetene, og da vil de heller ikke bli overbevist om at noen står opp fra de døde.

Hva er det med Det gamle testamente som kan gjøre den rike mannen overbevist? Eller er det det Jesus mener med siste vers i sin lignelse?

Innledningen i brevet til kolosserne

Hilsen
1 Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus  2 hilser de hellige i Kolossai, de troende søsken i Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far!
 
Takk og forbønn
 3 Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.  4 For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige  5 på grunn av håpet som venter dere i himmelen. Dere har alt nå fått høre om dette gjennom sannhetens ord, evangeliet  6 som er kommet til dere. Som i hele verden ellers har evangeliet båret frukt og utbredt seg også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte Guds sanne nåde å kjenne.  7 Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere.  8 Han har også fortalt oss om kjærligheten dere har i Ånden.

Paulus skriver om sin takk til Gud og menighetens tro, og at den ga Paulus' og deres venn Epafras til dem.

Innledningen er lik mange andre av Paulus sine brev. Han roser dem for troen (på Kristus Jesus) v.4, kjærligheten (til de hellige v.4 og som de har i Ånden v.8) og deres håp (om himmelen) v. 5. Dette er sannhetens ord, evangeliet, om Guds nåde (v.5f) som har båret sine frukter.

Jeg vil senere ta opp Kolosserbrevets  hovedsak som sådan. Brevet synes å være en korringering av menigheten til å ikke la feiringer, ritualer, skikker, regler og lover være nødvendig i tillegg til troen på Kristus for å troen skal være bra nok. Tro og liv i hele sin fylde er å finne bare i Guds åpenbarte mysterium, Jesus Kristus. Hvem er så han?

Er tilgivelse en provokasjon?

At tilgivelse fremstilles som det viktigste du kan gjøre for å få et godt liv, provoserer meg. Det er bare tull, sier Ada Sofie Austegard.

http://www.vl.no/helg/jeg-tilgir-aldri-min-datters-drapsmenn/ 

Filipperbrevets innledning

Hilsen
1 Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere, hilser alle de hellige i Kristus Jesus som bor i Filippi, og deres tilsynsmenn og diakoner:  2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!  

Takk og bønn for menigheten
3 Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere,  4 og alltid, i alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede.  5 For fra første dag og fram til nå har dere hatt del med meg i evangeliet. 6 Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. 7 Med rette tenker jeg slik om dere alle, for jeg bærer dere i mitt hjerte. Både når jeg er i lenker, og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet, har dere alle fellesskap med meg i nåden.  8 Ja, Gud er mitt vitne på at jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag. 
9 Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, 10 slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud. 

Heller ikke filipperbrevet innleder med konkrete eksempel. Paulus hilser menigheten og særlig deres ledere. og han proklamerer evangeliet, troen og veien fram til Jesu Kristi dag som grunn for hans omsorg og lengsel etter dem. Og som de fleste innledninger til Paulus ber han om en stadig vekst fram mot målet, se vv. 9-11.

Men i hvor stor grad benytter Paulus innledningen til resten av brevet?

Efeserbrevets innledning

Efeserbrevet kapitel 1

Hilsen

Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige *i Efesos•, de troende i Kristus Jesus. 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Alt i Kristus

3 Velsignet er Gud,
vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i Kristus har velsignet oss
med all Åndens velsignelse
i himmelen.

4 I Kristus utvalgte han oss
før verdens grunnvoll ble lagt,
til å stå for hans ansikt,
hellige og uten feil.
I kjærlighet

5 og etter sin egen gode vilje
avgjorde han på forhånd
at vi skulle få rett til å være
hans barn ved Jesus Kristus,

6 til lov og pris for hans herlighet og nåde,
som han overøste oss med
i ham som han elsker så høyt.

7 I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.
Så rik er Guds nåde,

8 som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand,

9 da han kunngjorde for oss
sin viljes mysterium,
det han gjerne ville gjøre i ham.

10 Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.

11 I ham er også vi blitt arvinger,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alt
etter sin egen plan og vilje.

12 Slik skulle vi være til lov og pris
for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp
til Kristus.

13 I ham kom også dere til tro
da dere hørte sannhetens ord,
evangeliet om deres frelse.
I ham ble dere merket med seglet:
Den hellige ånd som var lovet oss,

14 han som er pantet på vår arv,
inntil Guds eget folk blir satt fri,
til lov og pris for hans herlighet.

Takk og bønn

15 Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg husker på dere i mine bønner. 16 For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. 18 Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige 19 og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. 20 Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, 23 som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.

Kommentar
De første tre vers er som ethvert brev både Paulus bekreftelse om at han fra Guds side sett er apostel på lik linje med Jesu disipler og det er en nådehilsen til menigheten som han skriver til.

Jeg mener at hele kapitel 1 er innledning. Lovsangen i første kapitel er vidunderlig. Den som skjønner den, vet det som er nødvendig for å være en rett troende. Viser lovprisningen helt tydelig til selve temaene i brevet forøvrig?

Bønnen og takken i vv. 15-23 til Gud for menigheten er muligens så pass konkret at det i like stor grad som en del av innledningen er begynnelsen av hovedsaken i brevet. I måten Paulus ber på for menigheten er bønnen er en lovprisende begrunnelse.

V. 4-5 er mye diskutert helt fra den kristne tros begynnelse "4 I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt,... 5 og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, ... 11 arvinger... de som er bestemt til det etter Guds forsett." Mange andre steder i Paulus sine brev er han inne på dette. Diskusjonen om predestinasjon er enda ikke ferdig. Hvis det på forhånd, ja, fra verdens skapelse av, blir bestemt hvem som blir frelst, vil det ha konsekvenser for menneskers selvbilde, generelt syn på rettferdighet  og får lett en farge av skjebnetro. I noen kristen retninger så man dyktighet som bevis på at man hører Gud til. Særlig gjaldt det den kalvinske trosretning. For de som livet så ut til "å gå i skeisen med", var det et bevis på at Gud ikke regnet dem blant de som ble frelst. Det skaper frustrasjon og tvil hos mange med tanken på at hvis Gud er en som kan velge og vrake, er ikke Gud den omsorgsfulle og den som lar alle få komme til sin rett. Når Paulus lovpriser om den kjærlighet, hans rike nåde, gode vilje, herlighet som Gud gir og skal gi den troende, gir ikke det særlig pekepinn på en Gud som forsvarer demokrati, i alle fall ikke i menneskers muligheter overfor ham.

Men alt er i positiv forstand og har ikke som hensikt "å ramme" annerledes troende. I hvor stor grad er mennesker troende med søkelys i det gode og ikke fordi de er redd det onde?

Fortsettelsen av Efeserbrevet er i mer konkret forstand. Mye er allmenn etikk og om menighetens liv for å være en omsorgsfull menighet. Menigheten består av lemmene som tilsammen er Jesu kropp. En seierrik kropp som menigheten skal etterligne og basere sitt liv på. Kampen mot de onde og truende kreftene vil de seire over i Jesu navn.

Galaterbrevets innledning

1 Paulus, apostel, ikke utsendt av mennesker eller ved noe menneske, men av Jesus Kristus og av Gudvår Far, som reiste ham opp fra de døde –  2 jeg, Paulus, og alle mine søsken her hilser menighetene i Galatia:  3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus,  4 han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i.  5 Ham være ære i all evighet! Amen

Innledningen i Galaterbrevet er som de  fleste brev en hilsen fra Paulus (og menigheten der han er nå) og det er en også bekreftelse av hans gyldighet til å være apostel. Dette kan han si som en utsendt fra Gud og Jesus Kristus. På dette grunnlaget er det hans, og menigheten der, sin nådehilsen. Innledningen avsluttes med lovprisning av Jesus. 

Den er samtidig en kort formulering av grunnlaget for den kristne tro. At det legges vekt på soningen for våre synder fordi det frir oss i møte med den onde tiden, er annerledes enn andre brev. Som jeg tidligere har nevnt om andre brev er oppstandelsen og Jesu seier mest framme i Paulus' hilsener.

Guds treenighet blir lovprist ved at Gud Far og Herren Jesus Kristus, to i guddommen er sammen til Guds ære. Og det kan ikke forstås helt og fullt, med bli lovprist av menigheten. Og det er en lovprisning som legger vekt på Jesu soning til syndenes forlatelse. Men samtidig er det Guds nåde og fred.

Kan det ha en grunn som gjelder hoveddelen av galaterbrevet at Paulus i innledningen poengterer våre synder og det onde som grunn til Jesu soning? "... han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i." (v.5) Hvorfor lovprises ikke Jesu seier ved sin oppstandelse? Det trenges videre gjennomgang av galaterbrevet før det svares på.

Har syndenes forlatelse også betydning for menighetens møte med mye ondt - eller hva nå "den onde tiden vi nå lever i" vil si? Gjelder det en generell opplevelse av menighetens møte med en ond og vanskelig verden eller noe spesielt Paulus setter pekepinne på? Eller: Er syndenes forlatelse og den onde tid motpoler? Da skulle man tro at syndenes forlatelse og kjærlighet er det samme. Jeg vil ta dette opp i et nytt innlegg. Hva legger Paulus i syndenes forlatelse? Er det mer enn vårt gudsforhold?

Jeg har nå lest gjennom galaterbrevet. Det viser seg at syndenes forlatelse og den onde tiden blir ikke nevnt mer.

Individualistisk tro

Slik jeg ser det, er individets plass og dets mulighet for selv å velge, et gode som også kirken bør omfavne. Samtidig kan kirken tilby et kollektiv der individet får være en del av en større sammenheng. Det er ikke bare mennesket som har valgt Gud. Gud har også valgt mennesket. (Inngunn Breistein i Vårt Land 3. sept.)

Se: http://www.verdidebatt.no/debatt/post305483.zrm 

Ingunn Breistein er glad for at det individuelle i kristen tro og liv i løpet av de siste århundrer har tatt det kollektive sin plass, men tror også det er bra at det kollektive (=menighet) nå ser ut til å bli en viktigere del av kristen tro og praksis. Begge deler bør være med, sier hun.

Jeg mener at skal den kristne tro komme til uttrykk ut fra troens mening, må responsen fra fellesskapet være utgangspunktet. Herfra får hver enkelt styrke til troen.

Den treenige Gud har fellesskap. Det har også kristnes/menighetens kollektive tro. Troen har i seg Guds nærvær (=Den hellige Ånd) i vår virkelighet, forståelsen av sammenhengene ved at noe lever (=alt, også jeg, er til for Guds skyld) og Jesu Kristi gjerning (=menneske som oss).

Det blir også menighetens fellesskap med Gud. At Den hellige Ånd er nær, at vi er til for Guds skyld og at Jesu Kristi gjerning gjør oss delaktig i fellesskapet, er Guds mening med oss. Uten de troendes fellesskap skurrer både Guds mening med oss og vår mening med troen.

Synden er at vi benekter Guds mening med oss. I det dobbelte kjærlighetsbud sier Jesus at Guds mening med oss er å være for Gud og for hverandre. Jesus var den som levde for Gud og oss, døde for både vår og Gud skyld og ga oss til Gud ved sin oppstandelse. Han gjorde det for vår skyld og for den treenige Guds skyld.

Den kristne tro har sitt utgangspunkt og sitt liv i fellesskapet.

1. Korinterbrevets innledning

1. Kor 1,1-9 Innledning

Hilsen

V.1 Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes  2 hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre:  3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

 
Takk til Gud
 4 Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus.  5 I ham er dere blitt rike på alt, på all lære og all kunnskap;  6 vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere.  7 Derfor mangler dere ikke noen nådegave mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg.  8 Han skal også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag.  9 Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.

Kommentar
Innledningen i de to korinterbrevene er hilsen fra Paulus til menigheten, takk til Gud for dem og nådehilsen. Takken for dem er i trøst og oppfordring kortfattet om grunnlaget og håpet i deres tro, som Kristus har gitt dem, se vv.5-8.

Kan innledningen til 1 Kor si oss noe? Den takker i oppfordrings form Gud for kunnskap, innsikt, fasthet i troen og nådegaver. 
Alt dette skjer i "fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre", (v.9) og det er en hovedsak for alle brev.

Brevets tema poengteres allerede i Paulus hilsen. "...kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre".

Temaet er i stor grad splittelsen i menigheten, hva og hvem menigheten holde seg til. Det var nærmest som en diskusjon om Jesus var den viktigste eller om de ledende skikkelser i menigheten var det. 

Paulus' ønske med brevet sitt skriver han allerede i innledningen: "...den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus.  5 I ham er dere blitt rike på alt, på all lære og all kunnskap;  6 vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere". Det er Jesus som danner basis i deres tro og skal komme tydelig fram i menighetens liv. Eller sagt som v. 24 "...men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom".

Konkret om kritikk og veiledning kommer etter innledningen. Men den signaliserer som sagt i større grad enn andre brev det som er hovedtema i 1 Kor. 

Brevet er et eksempel på Paulus som sjelesørger i møte med en konfliktfylt menighet! Se flere av kapitlene!

Er evig liv troens hensikt?

Er det evig liv som er Jesu hensikt med å være i blant oss? Er det derfor du er kristen?

Var det mest avgjørende for ham å bringe evig liv til oss mennesker? Men var frelsen til evig liv også grunnen til hans liv som var fylt av omsorg og tilgivelse, kamp mot ondskap og kritikk av urettferdighet. Når Jesus så knytter alt til gudsrelasjonen, dvs. at Gud har med alt å gjøre som mennesket får i hende og har ansvar for, er det for å gi syndenes forlatelse og evig liv? Var det ikke noe annen grunn til å leve rett enn for å bli frelst?

Med andre ord: Dersom det ikke var et evig liv, kunne du ikke tenke deg å bruke livet til å tro på Jesus?

Menigheters abortproblem

Fortsetter den som har fjernet fosteret å gå i kirken? Er både passiv og aktiv deltakelse i menighet uaktuell for foreldrene etter dette? Eller rettere sagt: Hvordan kan menighetens væremåte og bidrag være til hjelp i møte med dem?

Jeg vet at dette er et sammensatt problem, men tar i denne sammenheng opp rent praktiske spørsmål om menighetens måte å kommunisere med mor og far til foster som ble fjernet ved fremprovosert abort.

Jeg mener at trossamfunn har unndratt seg å ta opp menighetenes forhold til og møte med dem som har fjernet sitt foster. Så langt jeg kan se tar praktisk teologi lite opp både temaene om prests eller forstanders ansvar, veiledning og sjelesorg i denne sammenheng og om menigheters måte å komme de sørgende og fortvilte slik sett i møte. Og: Hvordan menigheten takle møtet med dem som ikke ser på unødvendig abort som en neglisjering av det 5. bud?

Menigheter dobbelkommuniserer når den unngår å ta opp de tærende spørsmål. Slik vil kirken også miste tillit i den jevne befolkning. Blir ikke konsekvensen at stadig færre opplever at menigheter har så mye livsviktig å fortelle dem?

Mange vil ha et møte med en aktiv kirke som utfordrer og tar spørsmålet på alvor før de avgjør om fostret skal fjernes. Man går ikke i kirken eller menighet dersom man ikke har tillit til den. Hvordan kommer kirken dem i møte som har fjernet fosteret? Sjelesorg er en vei å gå. Men må det ikke samtidig stilles "krav" til den som har fjernet fosteret. Skal ikke skriftemål, på liturgisk eller fri måte, kreves? Hva er menighetens oppgave, enten de som har fjernet fostret vil delta som menighetslemmer eller ikke?

Bønn for ensomme - ikke mer?

Romerbrevets innledning

Paulus' hilsen er som alltid hvem han er i den forstand at han har en oppgave som apostel (v.1). Han er utdypende om det  som er evangeliets budskap (v.2-4): Det har sitt utgangspunkt i profetenes forkynnelse og blir virkelighet ved Jesus Kristus, Gud og menneske, som sto opp fra de døde og det er manifestert ved at Den Hellige Ånds virker blant oss. Guds kall til Paulus er å gi dette videre dette budskapet og slik "føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn"(v.5f). Menigheten i Roma hører også med blant dem. Hilsenen avsluttes med den vanlige formulering om nåde og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus (v.7).

1 Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. 5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Som alltid fortsetter Paulus brevet med hvorfor han takker Gud for dem og at han også ber til Gud om å få komme til menigheten (v.8-10). Han vil gi dem Åndens gave til styrke for deres tro og sammen kan de gi styrke til troen (v.11-12).

8 Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. 14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.


Han avslutter innledningen av brevet til menigheten med å si på nytt igjen (v.1.16), om enn på en annen måte, at hans oppgave er å gi evangeliet videre Og med dette som utgangspunkt er det at Paulus vinkler til et av de viktigste tema i brevet: Hva er evangeliets budskap for jødiske kristne? Romerbrevet et dominert av evangeliet sett i lys av jødenes tro og først fra kap. 11 tas andre aktuelle tema opp som menigheten trenger veiledning til. 

16 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.


Ville den kristne tro vært annerledes dersom Romerbrevet ikke var et av brevene i Det nye testamente? Men er ikke innledningen likevel det viktigste? Det forteller oss det som er grunnlaget for troen vår. Deretter kommer utdypende vinklinger alt etter om Paulus ser det som nødvendig for menigheten.

Synden - Paulus' hovedanliggende?

Oppfatningen de fleste, ja, til og med mange kristne, har om hovedanliggendet hos Paulus er at han vil gjøre det klinkende klart at mennesket er en synder.

Alle brevene fra Paulus har en innledning der han med få ord tar opp det som er grunnlaget for troen. Dernest kommer enkelte områder i menighetens tro og liv. Her har han en oppgave å veilede menigheten til å ha en rett tro og et liv etter Guds vilje. Han ser det også som et ansvar å løse konflikter når uenigheter innad i menigheten skaper splittelse. Ofte er brevene i forkant for Paulus' besøk av menigheten, og mesteparten er argumentasjoner for at han bør besøke dem, se f.eks. 2 Kor. Viktige tema om troen flettes samtidig inn og brukes nærmest som argumenter for å bli tatt i mot med velvilje av menigheten.

Men innledningene handler i stor grad om noe annet enn det som tas spesielt opp i de enkelte brev. Det begynner alltid med hilsen fra Paulus til menigheten, kortfattet summering om grunnlaget for troen, Jesu gjerning og seier og Den hellige Ånds nærvær. Det fortsetter med nådehilsen ("Nåde være med dere og fred...), lovprisning av den treenige Gud (Efeserbrevet 12 vers!) og en bønn for menigheten og en bekreftelse på at de har den rette tro. Innledningene er alt fra 2 til 23 vers. Alt er fokusert på det grunnlag for troen som Guds gjerning i Jesus Kristus er. Vi er nesten ikke med i bildet annet enn at vi får nyte frukten av Guds gjerning og med en oppfordring til det.

Gud og hans gjerning er sentrum. Forståelsen av synd og rettferdiggjørelse er ikke et hovedanliggende hos Paulus annet enn når det - enkelt sagt - er uenighet om det i menigheten. Han er nødt til å veilede om det når det stenger for Guds jublende verk. Derimot er det et hovedanliggende hos Martin Luther og han har Romerbrevet som utgangspunkt i diskusjonen med den katolske kirke. Men vi har andre utgangspunkt for forkynnelse i dag. I dag må innledningene til Paulus sine brev legges vekt på: Guds nærhet ved Jesus Kristus og menighetens lovsang til ham for hans verk.

Å seire over skam

Jeg tenker på skammen ved å være unødvendig. Ikke til nytte. Slik er det for veldig mange.

I vår protestantiske kultur er det produksjon som gir verdi. Å være aktiv og å ta ansvar gir produksjon, enten det er snakk om arbeid eller nære relasjoner. Den som ikke viser seg å lykkes med synlig ansvar er ikke dugelig til det. Det er skammelig å være ufør, i alle fall dersom de ikke har viktige relasjoner som fellesskap og samfunn trenger. Det er ikke uten grunn at å delta i fotball har den største verdi for engasjert barn og ungdom. Her er det aktivitet, konkurranse, dyktighet, fysisk styrke, samarbeid, m.m. I allerede tidlig alder blir kravene satt for ikke å skamme seg. I vår kultur regnes ansvarlighet som helt avgjørende for ens egenverdi. Opplevelse av ikke å være nødvendig forandrer de som det gjelder til å få et selvbilde uten selvrespekt, med alle følger det får for personligheten. Slik blir skam en ond sirkel. Dette sier jeg ut fra egen erfaring.

Mange blir etter som årene går klar over at mer enn det synlige spiller inn for å gi livet verdi. Kanskje det går opp for dem at de som skammer seg har en annen dybde i forståelse av livets tunge sider enn de som livet har gått ganske greit for. Og med dette som utgangspunkt: Hvorfor får ikke de som skjønner mest oppfordring til å gi videre sin innsikt, og at det får grunnleggende betydning? Hvem andre enn den som er skammet kan få betydning når et samfunn uten skam skal formes – et samfunn der alle opplever å være nødvendig?

Jeg opplever Kirkens bymisjons menighet på Tøyen som et forbilde. Der er det deltakere av alle forskjellige "kategorier", enten det gjelder bakgrunn, helse, økonomi, utdannelse, livssyn eller daglig virke, synlig eller usynlig. Og de er på alle måter i samme fellesskap. Og frivillige som har spesielt ansvar gjør sitt for at nye som kommer innom kan føle seg vel i miljøet og at de blir tatt på alvor.

Har Jesus noe å si oss her? Evangeliene forteller mange ganger om Jesu møte med de som skammet seg. Han lot dem som skammet seg, og som ikke var til annet enn en plage, bli forbilder for oss. (Og nå snakker jeg ikke om synd, men om skam!) Men er de forbilder for oss kristne – i praksis? Er menighetene et sted for den som lever i skam? Hva med stadig vektlegging av våre synder? Er det ikke nettopp de som skammer seg som syndsforkynnelsen treffer – så det svir?

Jesus er skammelig. Han går samme vei som taperne. Til slutt seiret han. Men vil vi det?