Individualistisk tro

Slik jeg ser det, er individets plass og dets mulighet for selv å velge, et gode som også kirken bør omfavne. Samtidig kan kirken tilby et kollektiv der individet får være en del av en større sammenheng. Det er ikke bare mennesket som har valgt Gud. Gud har også valgt mennesket. (Inngunn Breistein i Vårt Land 3. sept.)

Se: http://www.verdidebatt.no/debatt/post305483.zrm 

Ingunn Breistein er glad for at det individuelle i kristen tro og liv i løpet av de siste århundrer har tatt det kollektive sin plass, men tror også det er bra at det kollektive (=menighet) nå ser ut til å bli en viktigere del av kristen tro og praksis. Begge deler bør være med, sier hun.

Jeg mener at skal den kristne tro komme til uttrykk ut fra troens mening, må responsen fra fellesskapet være utgangspunktet. Herfra får hver enkelt styrke til troen.

Den treenige Gud har fellesskap. Det har også kristnes/menighetens kollektive tro. Troen har i seg Guds nærvær (=Den hellige Ånd) i vår virkelighet, forståelsen av sammenhengene ved at noe lever (=alt, også jeg, er til for Guds skyld) og Jesu Kristi gjerning (=menneske som oss).

Det blir også menighetens fellesskap med Gud. At Den hellige Ånd er nær, at vi er til for Guds skyld og at Jesu Kristi gjerning gjør oss delaktig i fellesskapet, er Guds mening med oss. Uten de troendes fellesskap skurrer både Guds mening med oss og vår mening med troen.

Synden er at vi benekter Guds mening med oss. I det dobbelte kjærlighetsbud sier Jesus at Guds mening med oss er å være for Gud og for hverandre. Jesus var den som levde for Gud og oss, døde for både vår og Gud skyld og ga oss til Gud ved sin oppstandelse. Han gjorde det for vår skyld og for den treenige Guds skyld.

Den kristne tro har sitt utgangspunkt og sitt liv i fellesskapet.