Ingunn Breistein er glad for at det
individuelle i kristen tro og liv i løpet av de siste århundrer har tatt
det kollektive sin plass, men tror også det er bra at det kollektive
(=menighet) nå ser
ut til å bli en viktigere del av kristen tro og praksis. Begge deler bør
være med, sier hun.
Jeg mener at skal den kristne tro komme til uttrykk ut fra troens
mening, må responsen fra fellesskapet være utgangspunktet. Herfra får hver enkelt styrke til troen.
Den treenige Gud har fellesskap. Det har også kristnes/menighetens
kollektive tro. Troen har i seg Guds nærvær (=Den hellige Ånd) i vår
virkelighet, forståelsen av sammenhengene ved at noe lever
(=alt, også jeg, er til for Guds skyld) og Jesu Kristi gjerning
(=menneske som oss).
Det blir også menighetens fellesskap med Gud. At Den hellige Ånd er
nær, at vi er til for Guds skyld og at Jesu Kristi gjerning gjør oss
delaktig i fellesskapet, er Guds mening med oss. Uten de
troendes fellesskap skurrer både Guds mening med oss og vår mening med
troen.
Synden er at vi benekter Guds mening med oss. I det dobbelte
kjærlighetsbud sier Jesus at Guds mening med oss er å være for Gud og
for hverandre. Jesus var den som levde for Gud og oss, døde for
både vår og Gud skyld og ga oss til Gud ved sin oppstandelse. Han gjorde
det for vår skyld og for den treenige Guds skyld.
Den kristne tro har sitt utgangspunkt og sitt liv i fellesskapet.
onsdag 19. september 2012
Filipperbrevets innledning
Hilsen
1 Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere, hilser alle de hellige i Kristus Jesus som bor i Filippi, og deres tilsynsmenn og diakoner: 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Takk og bønn for menigheten
3 Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, 4 og alltid, i alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede. 5 For fra første dag og fram til nå har dere hatt del med meg i evangeliet. 6 Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. 7 Med rette tenker jeg slik om dere alle, for jeg bærer dere i mitt hjerte. Både når jeg er i lenker, og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet, har dere alle fellesskap med meg i nåden. 8 Ja, Gud er mitt vitne på at jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag.
9 Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, 10 slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud.
Heller ikke filipperbrevet innleder med konkrete eksempel. Paulus hilser menigheten og særlig deres ledere. og han proklamerer evangeliet, troen og veien fram til Jesu Kristi dag som grunn for hans omsorg og lengsel etter dem. Og som de fleste innledninger til Paulus ber han om en stadig vekst fram mot målet, se vv. 9-11.
Men i hvor stor grad benytter Paulus innledningen til resten av brevet?
tirsdag 18. september 2012
Efeserbrevets innledning
Efeserbrevet kapitel 1
Hilsen
Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige *i Efesos•, de troende i Kristus Jesus. 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Alt i Kristus
3 Velsignet er Gud,
vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i Kristus har velsignet oss
med all Åndens velsignelse
i himmelen.
4 I Kristus utvalgte han oss
før verdens grunnvoll ble lagt,
til å stå for hans ansikt,
hellige og uten feil.
I kjærlighet
5 og etter sin egen gode vilje
avgjorde han på forhånd
at vi skulle få rett til å være
hans barn ved Jesus Kristus,
6 til lov og pris for hans herlighet og nåde,
som han overøste oss med
i ham som han elsker så høyt.
7 I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.
Så rik er Guds nåde,
8 som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand,
9 da han kunngjorde for oss
sin viljes mysterium,
det han gjerne ville gjøre i ham.
10 Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.
11 I ham er også vi blitt arvinger,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alt
etter sin egen plan og vilje.
12 Slik skulle vi være til lov og pris
for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp
til Kristus.
13 I ham kom også dere til tro
da dere hørte sannhetens ord,
evangeliet om deres frelse.
I ham ble dere merket med seglet:
Den hellige ånd som var lovet oss,
14 han som er pantet på vår arv,
inntil Guds eget folk blir satt fri,
til lov og pris for hans herlighet.
Takk og bønn
15 Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg husker på dere i mine bønner. 16 For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. 18 Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige 19 og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. 20 Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, 23 som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.
Kommentar
De første tre vers er som ethvert brev både Paulus bekreftelse om at han fra Guds side sett er apostel på lik linje med Jesu disipler og det er en nådehilsen til menigheten som han skriver til.
Jeg mener at hele kapitel 1 er innledning. Lovsangen i første kapitel er vidunderlig. Den som skjønner den, vet det som er nødvendig for å være en rett troende. Viser lovprisningen helt tydelig til selve temaene i brevet forøvrig?
Bønnen og takken i vv. 15-23 til Gud for menigheten er muligens så pass konkret at det i like stor grad som en del av innledningen er begynnelsen av hovedsaken i brevet. I måten Paulus ber på for menigheten er bønnen er en lovprisende begrunnelse.
V. 4-5 er mye diskutert helt fra den kristne tros begynnelse "4 I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt,... 5 og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, ... 11 arvinger... de som er bestemt til det etter Guds forsett." Mange andre steder i Paulus sine brev er han inne på dette. Diskusjonen om predestinasjon er enda ikke ferdig. Hvis det på forhånd, ja, fra verdens skapelse av, blir bestemt hvem som blir frelst, vil det ha konsekvenser for menneskers selvbilde, generelt syn på rettferdighet og får lett en farge av skjebnetro. I noen kristen retninger så man dyktighet som bevis på at man hører Gud til. Særlig gjaldt det den kalvinske trosretning. For de som livet så ut til "å gå i skeisen med", var det et bevis på at Gud ikke regnet dem blant de som ble frelst. Det skaper frustrasjon og tvil hos mange med tanken på at hvis Gud er en som kan velge og vrake, er ikke Gud den omsorgsfulle og den som lar alle få komme til sin rett. Når Paulus lovpriser om den kjærlighet, hans rike nåde, gode vilje, herlighet som Gud gir og skal gi den troende, gir ikke det særlig pekepinn på en Gud som forsvarer demokrati, i alle fall ikke i menneskers muligheter overfor ham.
Men alt er i positiv forstand og har ikke som hensikt "å ramme" annerledes troende. I hvor stor grad er mennesker troende med søkelys i det gode og ikke fordi de er redd det onde?
Fortsettelsen av Efeserbrevet er i mer konkret forstand. Mye er allmenn etikk og om menighetens liv for å være en omsorgsfull menighet. Menigheten består av lemmene som tilsammen er Jesu kropp. En seierrik kropp som menigheten skal etterligne og basere sitt liv på. Kampen mot de onde og truende kreftene vil de seire over i Jesu navn.
Hilsen
Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige *i Efesos•, de troende i Kristus Jesus. 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Alt i Kristus
3 Velsignet er Gud,
vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i Kristus har velsignet oss
med all Åndens velsignelse
i himmelen.
4 I Kristus utvalgte han oss
før verdens grunnvoll ble lagt,
til å stå for hans ansikt,
hellige og uten feil.
I kjærlighet
5 og etter sin egen gode vilje
avgjorde han på forhånd
at vi skulle få rett til å være
hans barn ved Jesus Kristus,
6 til lov og pris for hans herlighet og nåde,
som han overøste oss med
i ham som han elsker så høyt.
7 I ham har vi friheten,
kjøpt med hans blod,
tilgivelse for syndene.
Så rik er Guds nåde,
8 som han har latt strømme over oss
med all visdom og forstand,
9 da han kunngjorde for oss
sin viljes mysterium,
det han gjerne ville gjøre i ham.
10 Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde:
å sammenfatte alt i Kristus,
alt i himmel og på jord i ham.
11 I ham er også vi blitt arvinger,
vi som på forhånd var bestemt til det
etter Guds forsett,
han som gjennomfører alt
etter sin egen plan og vilje.
12 Slik skulle vi være til lov og pris
for hans herlighet,
vi som alt nå har satt vårt håp
til Kristus.
13 I ham kom også dere til tro
da dere hørte sannhetens ord,
evangeliet om deres frelse.
I ham ble dere merket med seglet:
Den hellige ånd som var lovet oss,
14 han som er pantet på vår arv,
inntil Guds eget folk blir satt fri,
til lov og pris for hans herlighet.
Takk og bønn
15 Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg husker på dere i mine bønner. 16 For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. 18 Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige 19 og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. 20 Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, 23 som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.
Kommentar
De første tre vers er som ethvert brev både Paulus bekreftelse om at han fra Guds side sett er apostel på lik linje med Jesu disipler og det er en nådehilsen til menigheten som han skriver til.
Jeg mener at hele kapitel 1 er innledning. Lovsangen i første kapitel er vidunderlig. Den som skjønner den, vet det som er nødvendig for å være en rett troende. Viser lovprisningen helt tydelig til selve temaene i brevet forøvrig?
Bønnen og takken i vv. 15-23 til Gud for menigheten er muligens så pass konkret at det i like stor grad som en del av innledningen er begynnelsen av hovedsaken i brevet. I måten Paulus ber på for menigheten er bønnen er en lovprisende begrunnelse.
V. 4-5 er mye diskutert helt fra den kristne tros begynnelse "4 I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt,... 5 og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, ... 11 arvinger... de som er bestemt til det etter Guds forsett." Mange andre steder i Paulus sine brev er han inne på dette. Diskusjonen om predestinasjon er enda ikke ferdig. Hvis det på forhånd, ja, fra verdens skapelse av, blir bestemt hvem som blir frelst, vil det ha konsekvenser for menneskers selvbilde, generelt syn på rettferdighet og får lett en farge av skjebnetro. I noen kristen retninger så man dyktighet som bevis på at man hører Gud til. Særlig gjaldt det den kalvinske trosretning. For de som livet så ut til "å gå i skeisen med", var det et bevis på at Gud ikke regnet dem blant de som ble frelst. Det skaper frustrasjon og tvil hos mange med tanken på at hvis Gud er en som kan velge og vrake, er ikke Gud den omsorgsfulle og den som lar alle få komme til sin rett. Når Paulus lovpriser om den kjærlighet, hans rike nåde, gode vilje, herlighet som Gud gir og skal gi den troende, gir ikke det særlig pekepinn på en Gud som forsvarer demokrati, i alle fall ikke i menneskers muligheter overfor ham.
Men alt er i positiv forstand og har ikke som hensikt "å ramme" annerledes troende. I hvor stor grad er mennesker troende med søkelys i det gode og ikke fordi de er redd det onde?
Fortsettelsen av Efeserbrevet er i mer konkret forstand. Mye er allmenn etikk og om menighetens liv for å være en omsorgsfull menighet. Menigheten består av lemmene som tilsammen er Jesu kropp. En seierrik kropp som menigheten skal etterligne og basere sitt liv på. Kampen mot de onde og truende kreftene vil de seire over i Jesu navn.
onsdag 12. september 2012
Galaterbrevets innledning
1 Paulus,
apostel, ikke utsendt av mennesker eller ved noe menneske, men av Jesus
Kristus og av Gudvår Far, som reiste ham opp fra de døde –
2 jeg, Paulus, og alle mine søsken her hilser menighetene i Galatia:
3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus,
4 han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i.
5 Ham være ære i all evighet! Amen
Innledningen i Galaterbrevet er som de fleste brev en hilsen fra Paulus (og menigheten der han er nå) og det er en også bekreftelse av hans gyldighet til å være apostel. Dette kan han si som en utsendt fra Gud og Jesus Kristus. På dette grunnlaget er det hans, og menigheten der, sin nådehilsen. Innledningen avsluttes med lovprisning av Jesus.
Den er samtidig en kort formulering av grunnlaget for den kristne tro. At det legges vekt på soningen for våre synder fordi det frir oss i møte med den onde tiden, er annerledes enn andre brev. Som jeg tidligere har nevnt om andre brev er oppstandelsen og Jesu seier mest framme i Paulus' hilsener.
Guds treenighet blir lovprist ved at Gud Far og Herren Jesus Kristus, to i guddommen er sammen til Guds ære. Og det kan ikke forstås helt og fullt, med bli lovprist av menigheten. Og det er en lovprisning som legger vekt på Jesu soning til syndenes forlatelse. Men samtidig er det Guds nåde og fred.
Kan det ha en grunn som gjelder hoveddelen av galaterbrevet at Paulus i innledningen poengterer våre synder og det onde som grunn til Jesu soning? "... han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i." (v.5) Hvorfor lovprises ikke Jesu seier ved sin oppstandelse? Det trenges videre gjennomgang av galaterbrevet før det svares på.
Har syndenes forlatelse også betydning for menighetens møte med mye ondt - eller hva nå "den onde tiden vi nå lever i" vil si? Gjelder det en generell opplevelse av menighetens møte med en ond og vanskelig verden eller noe spesielt Paulus setter pekepinne på? Eller: Er syndenes forlatelse og den onde tid motpoler? Da skulle man tro at syndenes forlatelse og kjærlighet er det samme. Jeg vil ta dette opp i et nytt innlegg. Hva legger Paulus i syndenes forlatelse? Er det mer enn vårt gudsforhold?
Jeg har nå lest gjennom galaterbrevet. Det viser seg at syndenes forlatelse og den onde tiden blir ikke nevnt mer.
Innledningen i Galaterbrevet er som de fleste brev en hilsen fra Paulus (og menigheten der han er nå) og det er en også bekreftelse av hans gyldighet til å være apostel. Dette kan han si som en utsendt fra Gud og Jesus Kristus. På dette grunnlaget er det hans, og menigheten der, sin nådehilsen. Innledningen avsluttes med lovprisning av Jesus.
Den er samtidig en kort formulering av grunnlaget for den kristne tro. At det legges vekt på soningen for våre synder fordi det frir oss i møte med den onde tiden, er annerledes enn andre brev. Som jeg tidligere har nevnt om andre brev er oppstandelsen og Jesu seier mest framme i Paulus' hilsener.
Guds treenighet blir lovprist ved at Gud Far og Herren Jesus Kristus, to i guddommen er sammen til Guds ære. Og det kan ikke forstås helt og fullt, med bli lovprist av menigheten. Og det er en lovprisning som legger vekt på Jesu soning til syndenes forlatelse. Men samtidig er det Guds nåde og fred.
Kan det ha en grunn som gjelder hoveddelen av galaterbrevet at Paulus i innledningen poengterer våre synder og det onde som grunn til Jesu soning? "... han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i." (v.5) Hvorfor lovprises ikke Jesu seier ved sin oppstandelse? Det trenges videre gjennomgang av galaterbrevet før det svares på.
Har syndenes forlatelse også betydning for menighetens møte med mye ondt - eller hva nå "den onde tiden vi nå lever i" vil si? Gjelder det en generell opplevelse av menighetens møte med en ond og vanskelig verden eller noe spesielt Paulus setter pekepinne på? Eller: Er syndenes forlatelse og den onde tid motpoler? Da skulle man tro at syndenes forlatelse og kjærlighet er det samme. Jeg vil ta dette opp i et nytt innlegg. Hva legger Paulus i syndenes forlatelse? Er det mer enn vårt gudsforhold?
Jeg har nå lest gjennom galaterbrevet. Det viser seg at syndenes forlatelse og den onde tiden blir ikke nevnt mer.
tirsdag 11. september 2012
Individualistisk tro
Slik jeg ser det, er
individets plass og dets mulighet for selv å velge, et gode som også
kirken bør omfavne. Samtidig kan kirken tilby et kollektiv der individet
får være en del av en større
sammenheng. Det er ikke bare mennesket som har valgt Gud. Gud har også
valgt mennesket. (Inngunn Breistein i Vårt Land 3. sept.)
Se: http://www.verdidebatt.no/debatt/post305483.zrm
Se: http://www.verdidebatt.no/debatt/post305483.zrm
Abonner på:
Kommentarer (Atom)