1. Korinterbrevets innledning

1. Kor 1,1-9 Innledning

Hilsen

V.1 Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes  2 hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre:  3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

 
Takk til Gud
 4 Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus.  5 I ham er dere blitt rike på alt, på all lære og all kunnskap;  6 vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere.  7 Derfor mangler dere ikke noen nådegave mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg.  8 Han skal også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag.  9 Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.

Kommentar
Innledningen i de to korinterbrevene er hilsen fra Paulus til menigheten, takk til Gud for dem og nådehilsen. Takken for dem er i trøst og oppfordring kortfattet om grunnlaget og håpet i deres tro, som Kristus har gitt dem, se vv.5-8.

Kan innledningen til 1 Kor si oss noe? Den takker i oppfordrings form Gud for kunnskap, innsikt, fasthet i troen og nådegaver. 
Alt dette skjer i "fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre", (v.9) og det er en hovedsak for alle brev.

Brevets tema poengteres allerede i Paulus hilsen. "...kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre".

Temaet er i stor grad splittelsen i menigheten, hva og hvem menigheten holde seg til. Det var nærmest som en diskusjon om Jesus var den viktigste eller om de ledende skikkelser i menigheten var det. 

Paulus' ønske med brevet sitt skriver han allerede i innledningen: "...den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus.  5 I ham er dere blitt rike på alt, på all lære og all kunnskap;  6 vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere". Det er Jesus som danner basis i deres tro og skal komme tydelig fram i menighetens liv. Eller sagt som v. 24 "...men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom".

Konkret om kritikk og veiledning kommer etter innledningen. Men den signaliserer som sagt i større grad enn andre brev det som er hovedtema i 1 Kor. 

Brevet er et eksempel på Paulus som sjelesørger i møte med en konfliktfylt menighet! Se flere av kapitlene!

Er evig liv troens hensikt?

Er det evig liv som er Jesu hensikt med å være i blant oss? Er det derfor du er kristen?

Var det mest avgjørende for ham å bringe evig liv til oss mennesker? Men var frelsen til evig liv også grunnen til hans liv som var fylt av omsorg og tilgivelse, kamp mot ondskap og kritikk av urettferdighet. Når Jesus så knytter alt til gudsrelasjonen, dvs. at Gud har med alt å gjøre som mennesket får i hende og har ansvar for, er det for å gi syndenes forlatelse og evig liv? Var det ikke noe annen grunn til å leve rett enn for å bli frelst?

Med andre ord: Dersom det ikke var et evig liv, kunne du ikke tenke deg å bruke livet til å tro på Jesus?

Menigheters abortproblem

Fortsetter den som har fjernet fosteret å gå i kirken? Er både passiv og aktiv deltakelse i menighet uaktuell for foreldrene etter dette? Eller rettere sagt: Hvordan kan menighetens væremåte og bidrag være til hjelp i møte med dem?

Jeg vet at dette er et sammensatt problem, men tar i denne sammenheng opp rent praktiske spørsmål om menighetens måte å kommunisere med mor og far til foster som ble fjernet ved fremprovosert abort.

Jeg mener at trossamfunn har unndratt seg å ta opp menighetenes forhold til og møte med dem som har fjernet sitt foster. Så langt jeg kan se tar praktisk teologi lite opp både temaene om prests eller forstanders ansvar, veiledning og sjelesorg i denne sammenheng og om menigheters måte å komme de sørgende og fortvilte slik sett i møte. Og: Hvordan menigheten takle møtet med dem som ikke ser på unødvendig abort som en neglisjering av det 5. bud?

Menigheter dobbelkommuniserer når den unngår å ta opp de tærende spørsmål. Slik vil kirken også miste tillit i den jevne befolkning. Blir ikke konsekvensen at stadig færre opplever at menigheter har så mye livsviktig å fortelle dem?

Mange vil ha et møte med en aktiv kirke som utfordrer og tar spørsmålet på alvor før de avgjør om fostret skal fjernes. Man går ikke i kirken eller menighet dersom man ikke har tillit til den. Hvordan kommer kirken dem i møte som har fjernet fosteret? Sjelesorg er en vei å gå. Men må det ikke samtidig stilles "krav" til den som har fjernet fosteret. Skal ikke skriftemål, på liturgisk eller fri måte, kreves? Hva er menighetens oppgave, enten de som har fjernet fostret vil delta som menighetslemmer eller ikke?

Bønn for ensomme - ikke mer?

Romerbrevets innledning

Paulus' hilsen er som alltid hvem han er i den forstand at han har en oppgave som apostel (v.1). Han er utdypende om det  som er evangeliets budskap (v.2-4): Det har sitt utgangspunkt i profetenes forkynnelse og blir virkelighet ved Jesus Kristus, Gud og menneske, som sto opp fra de døde og det er manifestert ved at Den Hellige Ånds virker blant oss. Guds kall til Paulus er å gi dette videre dette budskapet og slik "føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn"(v.5f). Menigheten i Roma hører også med blant dem. Hilsenen avsluttes med den vanlige formulering om nåde og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus (v.7).

1 Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. 5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Som alltid fortsetter Paulus brevet med hvorfor han takker Gud for dem og at han også ber til Gud om å få komme til menigheten (v.8-10). Han vil gi dem Åndens gave til styrke for deres tro og sammen kan de gi styrke til troen (v.11-12).

8 Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene. 14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.


Han avslutter innledningen av brevet til menigheten med å si på nytt igjen (v.1.16), om enn på en annen måte, at hans oppgave er å gi evangeliet videre Og med dette som utgangspunkt er det at Paulus vinkler til et av de viktigste tema i brevet: Hva er evangeliets budskap for jødiske kristne? Romerbrevet et dominert av evangeliet sett i lys av jødenes tro og først fra kap. 11 tas andre aktuelle tema opp som menigheten trenger veiledning til. 

16 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.


Ville den kristne tro vært annerledes dersom Romerbrevet ikke var et av brevene i Det nye testamente? Men er ikke innledningen likevel det viktigste? Det forteller oss det som er grunnlaget for troen vår. Deretter kommer utdypende vinklinger alt etter om Paulus ser det som nødvendig for menigheten.

Synden - Paulus' hovedanliggende?

Oppfatningen de fleste, ja, til og med mange kristne, har om hovedanliggendet hos Paulus er at han vil gjøre det klinkende klart at mennesket er en synder.

Alle brevene fra Paulus har en innledning der han med få ord tar opp det som er grunnlaget for troen. Dernest kommer enkelte områder i menighetens tro og liv. Her har han en oppgave å veilede menigheten til å ha en rett tro og et liv etter Guds vilje. Han ser det også som et ansvar å løse konflikter når uenigheter innad i menigheten skaper splittelse. Ofte er brevene i forkant for Paulus' besøk av menigheten, og mesteparten er argumentasjoner for at han bør besøke dem, se f.eks. 2 Kor. Viktige tema om troen flettes samtidig inn og brukes nærmest som argumenter for å bli tatt i mot med velvilje av menigheten.

Men innledningene handler i stor grad om noe annet enn det som tas spesielt opp i de enkelte brev. Det begynner alltid med hilsen fra Paulus til menigheten, kortfattet summering om grunnlaget for troen, Jesu gjerning og seier og Den hellige Ånds nærvær. Det fortsetter med nådehilsen ("Nåde være med dere og fred...), lovprisning av den treenige Gud (Efeserbrevet 12 vers!) og en bønn for menigheten og en bekreftelse på at de har den rette tro. Innledningene er alt fra 2 til 23 vers. Alt er fokusert på det grunnlag for troen som Guds gjerning i Jesus Kristus er. Vi er nesten ikke med i bildet annet enn at vi får nyte frukten av Guds gjerning og med en oppfordring til det.

Gud og hans gjerning er sentrum. Forståelsen av synd og rettferdiggjørelse er ikke et hovedanliggende hos Paulus annet enn når det - enkelt sagt - er uenighet om det i menigheten. Han er nødt til å veilede om det når det stenger for Guds jublende verk. Derimot er det et hovedanliggende hos Martin Luther og han har Romerbrevet som utgangspunkt i diskusjonen med den katolske kirke. Men vi har andre utgangspunkt for forkynnelse i dag. I dag må innledningene til Paulus sine brev legges vekt på: Guds nærhet ved Jesus Kristus og menighetens lovsang til ham for hans verk.

Å seire over skam

Jeg tenker på skammen ved å være unødvendig. Ikke til nytte. Slik er det for veldig mange.

I vår protestantiske kultur er det produksjon som gir verdi. Å være aktiv og å ta ansvar gir produksjon, enten det er snakk om arbeid eller nære relasjoner. Den som ikke viser seg å lykkes med synlig ansvar er ikke dugelig til det. Det er skammelig å være ufør, i alle fall dersom de ikke har viktige relasjoner som fellesskap og samfunn trenger. Det er ikke uten grunn at å delta i fotball har den største verdi for engasjert barn og ungdom. Her er det aktivitet, konkurranse, dyktighet, fysisk styrke, samarbeid, m.m. I allerede tidlig alder blir kravene satt for ikke å skamme seg. I vår kultur regnes ansvarlighet som helt avgjørende for ens egenverdi. Opplevelse av ikke å være nødvendig forandrer de som det gjelder til å få et selvbilde uten selvrespekt, med alle følger det får for personligheten. Slik blir skam en ond sirkel. Dette sier jeg ut fra egen erfaring.

Mange blir etter som årene går klar over at mer enn det synlige spiller inn for å gi livet verdi. Kanskje det går opp for dem at de som skammer seg har en annen dybde i forståelse av livets tunge sider enn de som livet har gått ganske greit for. Og med dette som utgangspunkt: Hvorfor får ikke de som skjønner mest oppfordring til å gi videre sin innsikt, og at det får grunnleggende betydning? Hvem andre enn den som er skammet kan få betydning når et samfunn uten skam skal formes – et samfunn der alle opplever å være nødvendig?

Jeg opplever Kirkens bymisjons menighet på Tøyen som et forbilde. Der er det deltakere av alle forskjellige "kategorier", enten det gjelder bakgrunn, helse, økonomi, utdannelse, livssyn eller daglig virke, synlig eller usynlig. Og de er på alle måter i samme fellesskap. Og frivillige som har spesielt ansvar gjør sitt for at nye som kommer innom kan føle seg vel i miljøet og at de blir tatt på alvor.

Har Jesus noe å si oss her? Evangeliene forteller mange ganger om Jesu møte med de som skammet seg. Han lot dem som skammet seg, og som ikke var til annet enn en plage, bli forbilder for oss. (Og nå snakker jeg ikke om synd, men om skam!) Men er de forbilder for oss kristne – i praksis? Er menighetene et sted for den som lever i skam? Hva med stadig vektlegging av våre synder? Er det ikke nettopp de som skammer seg som syndsforkynnelsen treffer – så det svir?

Jesus er skammelig. Han går samme vei som taperne. Til slutt seiret han. Men vil vi det?