En forbønn som ikke får utslag i praksis hos dem som ber den, vil jeg knapt kalle en bønn!
I alle år har forbønner i gudstjenester hatt med en bønn for ensomme. Dette er i tillegg til mange andre, f.eks. syke, fattige, mennesker utsatt for vold og overgrep, mennesker rammet av ulykker, katastrofer og kriser. I de nye liturgiene kan navnet til de som bes for, nevnes, dersom de selv vil. Jeg tror det vil merkes at nå kan man selv bli bedt for, og mange som er syke eller har vært utsatt for annet vondt, vil ønske å bli bedt for med navns nevnelse.
Men hva med de som lider av det største tabu i dag, ensomhet? Tør de bli nevnt i forbønnene? Jeg håper menighet og ansatte i kirken oppfordres til å ta dette på alvor. Den dagen ensomme med navns nevnelse bes for, vil det ikke ta lang tid før ensomhet ikke lenger er tabu, både for samfunn og menighet og den som før har måttet leve med tabuet.
Messene i Kirkens bymisjon gir alltid mulighet for hver enkelt å komme fram og be - eller nevne for menigheten det eller dem (med eller uten navn) som de vil skal bli bedt for. Det kan være grunnen til at så mange ensomme går der og sakte, men sikkert finner et fellesskap.
Når du skrev om bønn for ensomme, var det flere ting jeg tenkte på. Du har rett i at det sikkert for mange er et tabu å snakke om eller innrømme. Dermed er det fort gjort å bli ensom om ensomheten... om du forstår? Hvem ser at den ensomme er ensom - midt i en travel hverdag? Og hvor mange bare lukker øynene...?
SvarSlettJehovas vitner har fått mange ensomme i sine rekker. De ser nok godt hvem som har venner eller ikke. Mange som ikke har venner eller aldri har noen på besøk, får med en gang Jehovas vitner kommer på døra en opplevelse av at det. De kommer innom og gjerne bli sittende lenge!
SvarSlett(Jeg tror at grunnen til at så få prøver å finne ut hvordan det er på Rikets Sal er fordi de blir møtt med rene skjære vanry av folk flest. Det er både at de er på døren og presser dem som har for lite kunnskap i den kristne tro til å svare vitnene. Både i bokstavelig forstand og i overført betydning holder de seg for seg selv, f.eks. at barn ikke feirer jul eller bursdag og heller ikke får være med i aktiviteter utenom skoletid.)
Kan kristne menigheter lære noe av dem for å ta forbønnen på alvor?
Som jeg skrev i innlegget tror jeg det er en god begynnelse hvis det naturlig å be for personer med (eller uten) navns nevnelse. Hvilken erfaring har pinsekirkene?
SvarSlett