1. søndag i fastetid: Vår verdi for Jesus - i kampen

Matt. 26,36-45

36 Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her, mens jeg går dit bort og ber.» 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. 38 Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» 39 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» 40 Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? 41 Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» 42 Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la viljen din skje.» 43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn.44 Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. 45 Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.

Kommentar

Det ble for meg som en aha-opplevelse da vi i en bibelgruppe for noen dager siden gikk gjennom teksten:
Jesus trenger disiplene når han vet at det ikke er lenge igjen. Han ber dem være hos ham. Han trenger dem! Det er som en dødssyk som vet han skal dø snart og trenger en nær venn til trøst og styrke,

Det forteller hvilken verdi vi har for Gud. Nettopp derfor er det at Jesus går veien for oss. Fordi vi har en guddommelig verdi for ham, går han veien og åpner den.