For et tusen år siden kom en ukjent folkegruppe, de kaltes signøynere, fra India og slo seg ned forskjellige steder i Øst- eller Sør-Europa. Det gikk ikke mange år før fastboende europeere ikke orket synet på dem. Og det gjorde de alvor av og forsøkte på forskjellig vis å fjerne dem, enten det var i ytterste konsekvens eller ved å jage dem fra distrikt, kongerike eller stat. Og i den grad man mente at de bidro med noe for samfunnet var det som slaver. Som mennesker, med sin kultur, språk og sitt levesett var de annerledes og ble behandlet deretter! Ja, slik at det er knapt å kunne forestille seg.
Ettersom moderne tid vokste fram ville sigøynere fortsatt at praktisk og muntlig kommunikasjon ikke ble mer av enn det nødvendige. For eksempel gjelder det skolegang og ekteskap. Akkurat som jødene var annerledes på sin måte og ble de hundset med, var sigøynere det på sin måte. (Men en særlig stor forskjell gjaldt selvsagt utdannelse. Nemlig det stikk motsatte.)
I dag ser vi at akkurat det samme skjer. Vi normale kan ikke forholde oss til en kultur som har annerledes levesett, familie, økonomi, utdannelse, indre styresett og arbeid. Svært mye vektlegges på en annen måte enn vi gjør. Klanen har avgjørende verdi, men ikke hvilket land de opererer i. Klanen er staten, ikke hvor de er i geografien.
Men så til mitt poeng:
Hvorfor godtar vi ikke i vårt samfunn at en folkegruppe som er annerledes ikke får leve blant oss? All historie viser jo at det hjelper ingenting å jage dem fra det ene land til det andre. Både er det det motsatte av nestekjærlighet, og dersom de får det enda verre i et nytt land, vil de komme tilbake til Norge.
Hvorfor er vi så hjelpeløse? Eller godtar vi ikke at noen som er helt annerledes lever blant oss? Hvor humane er vi nordmenn egentlig?
Hva kan løsningen være? Til signøynernes og humanitetens beste.
Se forøvrig Jahn Otto Johansen: Folket som ingen ville ha.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar